First of all: dette innlegget begynte jeg på i går, men måtte pga karma (les videre) gjøre det ferdig og publisere det i dag.Ok, nå skal du høre (lese, whaaatever). Jeg trodde at etter min nær-døden-opplevelse i går så hadde jeg fått min dose dette året.
Hah, i wish. Når vekkerklokka ringte i morges, var jeg mer død enn levende og misstanken ble bekreftet når jeg så meg selv i speilet. Jeg prøvde som normalt å sminke bort det verste, men eeey, ikke engang jeg kan trylle! Eneste som ville funket da var en extreme makeover med Jan Thomas. Men neeei, selv om mamma jobber på flyplassen så fant jeg jo fort ut at dette var rein fantasi, og den ble dermed begravd på stedet.
På tur til skolen var jeg ganske fornøyd, selv om jeg hadde hatt en slik start på dagen. Den ble fort ødelagt når mattetesten møtte øynene mine. Altså, seriøst, jeg kan jo så vidt forskjell på pluss og minus, og her skulle vi plutselig løse ligninger og dele?! Jeg deler ikke!
MITT, MITT, MITT, MITT! Møkka start. Vil starte om igjen. Hvor er restartknappen?
Vel, nå kommer det som virkelig er tragisk. Jeg skrev den første delen av dette innlegget, så spurte Peter om jeg ville være med å vandre. Det skulle jeg aldri ha gjort..
Long story short; Jeg er begynt å bli gammel, og er svært ustø på føttene. Når jeg endelig trodde at nå, ja nå skulle ting bli bedre, så kommer det to hender opp av veien og tar tak i føttene mine! Lite respekt huh? Anywayzzz, ble lege og rønken neste! Når jeg trodde at jeg hadde nådd bunnen (hadde vært sannsynlig ettersom jeg falt så hardt på bakken), snudde ting seg dramatisk. Inn på rønkenstua kom Mc. Dreamy og jeg følte meg smålig bedre allerede. Plutselig kom det så fint fra han "
du er ikke gravid?". Først hadde jeg lyst til å kjefte han huden full, assa, døhh, jeg er ikke så stor? Glad i mat; ja, men nei. Jeg så litt rart på han og han var snar med replikken "
Rutinespørsmål". Nice save, baby. Nice
save.

Need for speed; hospital

Takk gud for at jeg har verdens beste venninne og kjæreste som frivillig tok vare på meg!
Til min store glede kommer foten min til å bli bedre igjen om ikke så alt for lenge. Inntil da; meet my new friends. Herr og Fru Krykk.

Nå skal jeg ta det med ro framover. I frykt for at jeg skal oppleve enda mer og bli begravd sammen med Jan Thomas fantasien min, går jeg kanskje i dvale..(?)